MUK – hvorfor ikke?

Mye mas om dette nå om dagen.

Når vi først skal masseprodusere kjøtt (eks kyllingfilet) på samlebåndet, vil der være rester.

Hvorfor er ikke disse restene også mat? Er det kun fordi det er rester? Såvidt jeg har skjønt (og rett meg om jeg tar feil) så er det per definisjon faktisk snakk om kjøttrester. Altså kjøtt. Lavere kvalitet og lavere pris – okei. Men det er da fortsatt mat?

Nei, jeg tror det blir for selvmotsigende for meg. Vi må masseprodusere billig mat, men blir det for billig vil vi ikke ha det lengre – og ikke skal vi virkelig utnytte ressursene heller.

Skal vi først klage på denna maten, er det vel selve konseptet industriell masseproduksjon vi bør ta fatt i – da vil MUK-”problemet” løse seg sjøl tenker jeg ;)

Prise naturen!

Ikke lovprise, altså. Eller jo, vi kan godt gjøre det også, men det er ikke det jeg tenker på nå. Vi må sette prislapp på naturen!

Efjord i Ballangen. Her er kanskje rekreasjonsverdien størst, men også dette området kan omregnes i kroneverdi!

Hva er fisken verdt? Eller elgen? Hva koster det oss om vi bygger nye veier gjennom tidligere tilnærmet uberørt natur? Kan vi sette prislapp på naturen?

Jeg tror vi blir nødt til det, om vi noensinne skal få et godt bilde på hva naturen betyr for oss. Vi sliter jo åpenbart med å innse hvilken verdi det har, selve livsgrunnlaget vårt.
Med dagens fokus på kortsiktige verdier vil vi ikke være i stand til å ta vare på livsgrunnlaget vårt på en god måte!

SABIMA skriver følgende på sine nettsider;

I dag er det den kortsiktige gevinsten av natur og naturressurser som veier tyngst i samfunnsøkonomien. Produkter fra kommersielt viktige arter (fisk, tømmer og så videre) er relativt lett å prissette. Verre er det med arter som tilsynelatende ikke kan utnyttes økonomisk.

Når samfunnet skal ta beslutninger som påvirker naturen, vil økonomiske forhold veie tungt. Verdien av biomangfold er imidlertid vanskelig å måle og er derfor lett å overse. Mange arter kan ha stor økonomisk betydning uten at vi er klar over dette. Såkalte økosystemtjenester kan være enorme. Uten insektenes bestøvning av dyrkete og viltvoksende planter, ville vi lide store økonomiske tap. Slike tap kan regnes ut av økonomene, og gir derfor en pekepinn om disse insektenes ”økonomiske verdi”. Vanskeligere er det å finne den økonomiske verdien av arter som sørger for rensing av vann og luft, regulering av klimaet etc.

Verdien av slike økosystemtjenester er ikke med i vanlige økonomiske modeller, og skade på økosystemene registreres ikke som tap.

Det er så absolutt på høy tid nå, at vi begynner å regne skade på økosystemene som rene økonomiske tap. Langsiktige sådanne også.

Heldigvis, har vi nå i Norge noe som heter Ekspertutvalget for økosystemtjenester, som innen 31. august 2013 skal levere en NOU med sine konklusjoner og anbefalinger. Det blir spennende å se resultatene av dette, og hvordan vi ligger an i Norge. Tilsvarende arbeider andre steder i verden har allerede konkludert med at tap av natur koster verden tusenvis av milliarder kroner årlig.

Hvor lenge kan vi leve slik, tror dere?

Syv milliarder problemer?

Syv milliarder problemer? – Framtiden.no.

Arild Hermstad blogger;

Skal vi nordmenn bekymre oss for klodens klima fordi land som Nepal har høye fødselstall? Nei. Vi skal bekymre oss sammen med nepalerne fordi alle barnefødslene kan være et problem for dem selv. Landets fødselstall kan forsterke fattigdomsproblemet og er et tegn på at kvinner mangler elementære rettigheter. Men den viktigste årsaken til global oppvarming, ødeleggelse av skog og andre naturtyper, er ikke vekst i folketallet, men overforbruk hos verdens rike overklasse, det vil si i land som Norge.

Dette er spennende! Eller hva skal man tro da? I vår del av verden blir høye fødselstall i andre deler av verden gjerne presentert som selve roten til alt vondt. “Gi dem kondomer, så blir alt bra”.

Jeg tror ikke det er riktig så enkelt. Vårt vansindige overforbruk må nok ta sin del av skylda, og vi vår del av ansvaret.

Ja, jorda har nok syv milliarder problemer – og Norge sitter på omtrent fem millioner av disse. Syv milliarder er et veldig stort tall, og det er lett å la det bli noe uhåndgripelig og noe man unngår å forholde seg til. Vi må ned på enkeltmenneskenivået, og innse at hver og en av oss må gjøre en innsats – NÅ – og ikke vente på at “alle andre” skal gjøre noe først.

Ut å sortere søpla, nå! :)